(Tomme)Tanker fra Outdoor Challenge 2001

Dette skulle bli et eventyr, men det viste vi lite om der vi var på vei nordover mot Fåvang og Kvitfjell.  Foran oss lå det 25 mil i bil og en helg med overnatting i lavu og Outdoor Chalange, med påfølgende bankett lørdag kveld, som de store høydepunktene.  Laget bar det pangende navnet: ”Dynea powerboys” og besto av Jo, bedre kjent som stifinner’n, Renè og Knut , av Comarater var det som tidligere nevnt, Thomas Borten og Trond Vatne som utgjorde resten av powerboysene.  I tillegg var jobben med å rekruttere flere til terreng syklingen i bedrifts idrettslaget, blitt en skikkelig knall suksess.  Dette medførte at i år hadde vi en gledelig tilvekst i form av et damelag.  Dette skulle vise seg å være særdels vellykket, spesielt banketten fikk nå en helt ny dimensjon.  Tidligere har det jo lett blitt til at noen mer eller mindre berusa manne personer har prata ”sykkel, deler og taktikk” til langt ut i de små timer.

Første stopp var på Rudshøgda, her skulle det shoppes og provianteres for hele helga og alles behov/ønsker skulle dekkes opp.  Dette gikk veldig smertefritt, bortsett fra at Jo til stadighet måtte gå den tunge veien fra  handlekurven og tilbake til hylla med varer som bare han mente vi trengte.  Det må bare nevnes, vi hadde et brife/planleggings møte uka før, og der satte vi opp et lite budsjett for turen.  Til mat skulle vi bruke 1000 kr, uten noe mer tanke bak dette enn at det var et rundt og greit tall.  Tilbake til vår råkjøring med handlekurv på OBS.  Kurven begynte å bli farlig full og det var vel ikke bare meg som tenkte ” her lukter det budsjett sprekk lang vei”, MEN da vi endelig etter ca 20 min i kø (hvis det noen som har en kø fri opplevelse på OBS så tror jeg du er temmelig alene om det) starta jobben med laste opp på rullebåndet.  Etter div skanning av varene kommer det fra kassadama ” det blir 985,30 kr” ,,,,makan vi burde tilbys jobb i NSB med budsjett ansvar alle sammen.  Tilbake i bilen og etter at JO hadde minst 2 runder i rundkjøringa var vi på vei videre nordover.  Vel fremme på Fåvang, fikk vi satt opp lavu’n på rekordtid,  (kun 50 meter fra banketten),,,, jøss var det noen som sa, det ble jo plass til alle. 

Etter et spaghetti gourmet måltid bar (takk til damene) det oppver til Kvitfjell og informasjons møte.  Litt info fikk vi med , men det er jo utrolig hvor vanskelig det er å måle ei løype(Birken har jo jobba med dette i 9 år nå, uten helt å finne ut hvor langt det egentlig er mellom Rena og LH, samt å sette ut milmarkeringene på rett plass !!!!,,,,).  På nettet var det opplyst 3 ulike lengder på løypa og den siste oppdateringa stemte heller ikke helt med tidligere versjoner, men pytt hvem bryr seg om slike detaljer.

Tilbake i lavu’n og base camp var det klart for litt seriøs soving, men som de optimister vi er hadde vi ikke montert topphatten (den som dekker det hølet røyken skal ut av når man brenner bål )   Når sisteman hadde snøra posen og alle var mer eller mindre over i drømmeland, kom det regnskyllet som alle egentlig trodde ikke skulle komme.  Det tok ikke lang tid før vi oppdaga at det var en taktisk bommert.  Det ble noen minutter med hektisk jobbing, lettkledd  i nattemørket mens regnet høljet ned over oss.

Neste morgen hadde konkurranse nervene for alvor meldt seg, så de mobiltelefonene som var stilt inn på vekking, vekte i grunnen ingen.  Vi var alle klare som egg og bråvåkna ca 06:30.  Etter en god frokost bar det oppver til start området ved utfor traseen på Kvitfjell.  Gutta tok de 5 km som lett oppvarming, men damene som skulle starte en time tidligere enn oss kjørt bil.  Gutta jubla damene vel avgårde og benyttet ventetiden med lett oppvarming i området rundt starten.

Endelig !! nå var det vår tur, og Knut slo ann åpningsfarten.  Fryktelig fort gikk det.  Vi som hadde vært litt bekymra på Knuts vegne fikk se at her var det bare ”å trø førr hare livet skulle vi henge på” (Knut hadde et heller ublidt møte med en kjetting i høy fart på sykkel noe uker tidligere, resultatet ble et knekt ribbebein, som etter eget utsagn nå var helt ok)  Løypa gikk de første par kilometerene i relativt flatt terreng på sti og vei.  Men foran oss lå den første virkelig testen, 1600 m med en stigning på nesten 450 m,,,, puuh!!!.. Knut og Thomas utgjorde tet duo'n som holdt tempoet oppe, mens Jo var litt både her og der stadig med oppmuntrende meldinger til oss som hadde tunga på styret og med flimrende tåkesyn tråkka det vi kunne for å holde følge !!!   MEN vi klarte og holde trøkket i beina oppe og vi passerte flere lag på vei opp mot toppen.  Det er utrolig hvor motiverende det er å ha noen foran seg som man tar innpå og etterhvert parkerer bak seg.  Som regel er det jo det motsatt man opplever, men da setter man bare enda mer pris på det når det bikker ens egen vei. Pulsen lå å bikka like under max grensen og beina var for lengst passert det de kaller for syre grense da toppen endelig dukka opp.  Laget var samlet og vi tråkka virkelig til nedover på de bratte bakkene på vei ned mot Lågen og første løpe etappe.  Første del gikk over all forventning, men med flest syklister på laget skulle jo dette være vår sterkeste etappe. 

Nå var det av med sykkelsko og på med joggesko.  Første del av løpe etappen,,, ca 3 km på rullestein og noe sti langs Lågen, med et par forseringen av side elver gav oss en indikasjon på at sommeren forlengst hadde forlatt dette området.

Så kom nedturen,,!! L !! arrangøren hadde store problemer med retur av båtene.  Vannstanden hadde sunket så mye at propellen subba bunnen av elva.  Heldigvis ble tiden stoppa på alle lagene, men det var jo ikke akkurat varmt i været, selv om vi gikk klar av de spådde regnbygene.  Etter en ventetid som føltes som en evighet var det endelig vår tur. Husker såvidt padlinga fra i fjor, som et mareritt, der vi kava livet av oss uten engang at vi klarte å ta inn et damelag foran oss.  Skal ikke påstå at det var kjempelett nå, men vi klarte å holde godt driv på båten.  Med Jo som styrmann og cox, kom han med mange oppmuntrende tilrop, men holdt på bli hivi overbord da han sa at dette går jo kjempebra og dette er jo ikke tungt i det hele tatt.  Før vi kunne legge til land og starte den siste løpsetappen, måtte vi flippe båten rundt en gang. Etter nok engang å blitt påmint om hvorfor det er så få som bader i Lågen i september var vi klar for den tyngste og siste delen.  Jeg må bare innrømme at dette med løping ikke er min greie, og jeg hadde grudd meg i lang tid før dette.  Har trena litt løping i sommer, men merka fort at de turene nok var alt for få og korte, med alt for lav intensitet.  Bena var blytunge og all syra som kom på syklinga var der fremdeles i fullt monn.  Enda lå det værste foran oss, vi skulle opp til det første henget i utfortraseen etter først å løpe rett forbi mål seilet. Noe så demotivernde. Så nær men allikevel så fjernt.  De allerede stokk stive beina fikk virkelig mye juling oppover lia.   MEN  vi kom da opp, mer døde enn levende, de som tror at å løpe nedover er lett tar fullstendig feil,  med lår som dissa som en stekeklar fiskepudding er det ikke mye å holde igjen med.  Det var en ting som bare ble klarere, og klarere, de gutta som frivillig kommer nedover her vinterstid med ski på beina, må være klin gærne og ha en god del med saft i låra.  Vi kom da over mål på et slags vis, med damelaget som ivrig heia gjeng.   Så sto vi der da, endelig ferdig, men uten peiling på hvordan dette hadde gått. (p.g.a ulik ventetid )

Vi kom oss etterhvert tilbake til base camp og med nydusja kropper og litt inntak av karbohydrater både i fast og flytende form, begynte alt å se litt lysere ut.  Det er merkelig dette hvordan hukommelsen relativt fort starter med å tåkelegge blodslitet, slik at man ikke skal huske hvor ille dette egentlig er.  Allerede etter den 2’dre pilsen begynte vi å snakke om taktikk for neste års konkurranse. Skremmende vi appellerer til lederverv i KTMF (KortTidsMinneForeningen)  Men nå skulle det virkelig smake med litt ”ordtli mat”. Og godt var det !!,,,, rødvinen var en god del varmere enn Lågen, noe som tilsier korrekt temperatur.  Men nå midtveis i desserten var det nå klart for premieutdeling !!!! 

Damelaget tok en meget sterk 2’ plass bare 7 min bak vinnerlaget. (2 lag i klassen) Må ikke glemme at det var den første konkurransen med sykling for flere av jentene.  Så var det guttas tur.  Nr 3 ble  bla bla,,,,med tiden 1,55,,,,,, ”men i svarte hæ…”  ”ha vi regna så feil” !!!!,,,,nr 2  ble, Ife Greenpower med tiden 1,49 !!!!.  Enda mer undring og finkalkuleringen gikk på høygir, men med hue fullt av rødvin og beina fulle av syre var prosessor hastigheten betydelig nedsatt for de fleste av oss.  Men så kom det før vi hadde skjønt noen som helst (vi drev vel å finregna enda)

Nr 1 og vinner av årets Outdoor Chalange er Dynea powerboys med tiden 1,47,, ???? hva i all verden !! riktig nok var vi klar over at konkurransen var noe mindre nå i år (22 lag mot ca 60 i fjor), enn  tidligere, men dette hadde vi aldri trudd !!!!!  Nå spratt vi opp og plutselig står vi der med en sånn stor sjekk som man bare ellers ser på TV !!! Etter en kort samling i base camp, der Renè proklamerer fort at han nå har bestemt seg for å legge opp (i løpet av natta sa imidlertid Renè ja til følgende for sesongen 2002: RBIR karusellen,Trondheim- Oslo, Moss 24 timer, Det stor fjell og vidda tråkket, Grenserittet, Skarverittet, Farisrunden og Birken,  Renè ”detta blir en travel sesong” !! !! ) , da han ikke tror han har mer å hente, var vi på vei tilbake for å gjøre storeslem!!!!!,,, Banketten skulle også vinnes !!!!  Selv med fare for å virke lite objektive klarte vi det uten problemer.  Det ble dansa og drukket langt ut i de små timer.  Sannsynligheten for at dette var en once in a life time experience var overhengende så dette måtte nytes !!!.  Men selv vinnere blir trøtte !!!!  Til slutt ”alle var enige om det hadde vært en fin tur”

Trond