Bredes tomme tanker etter Moss 24 timer

"Siden Arve har vært  (og er) en av mine tøffeste konkurrenter i Birken var det meget tilfredsstillende å juble han frem ved runding uten å være redd for hvilket rykk han måtte finne på å sette inn i rosinbakken."

Jeg mottok en mail fra en kar i Moss MTB som tydeligvis hadde vært innom Comasidene og sjekket opp Comalenderen. Der hadde han til sin store fortvilelse blitt klar over at Hallingrittet ble prioritert av Coma Tours helgen 16. juni. Han gjorde det klart at vi burde satse på Moss 24 timer og ikke ”dølarittet” som han uttrykte det.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var helt sikker på om jeg hadde så veldig lyst til å delta i et 24 timers ritt, men jeg hadde veldig lyst til å si at jeg hadde fullført et. I og med at dette blir min siste sesong der sykkelen prioriteres på lik linje med kona og jobben bestemte jeg meg for å prøve å samle et lag fra Coma Tours. Hans Petter, Pål og Kjell Petter ble kontaktet med bønn om ikke å bruke mange uker på å bestemme seg (de to første av disse gutta har jo en egen evne til å bruke god tid). Hans Petter måtte takke nei på grunn av skole mens de to andre var klare til start. Aun ble spurt men var pappa den aktuelle helgen og da åpenbaret det hele seg. Clubmester’n, HAN kan da ikke takke nei til dette. To dager senere kunne bergensavdelingen fortelle av generalkonsulen i hjemmet hadde innvilget søknaden om utreise i sykkels medfør og laget var komplett. Per Martin hadde til alt overmål sagt at vi kunne få lov til å ringe han hvis en av oss måtte kaste inn håndkle før rittet. Hadde jeg vært i hans situasjon tviler jeg på om jeg hadde tatt telefonen uka før dette rittet. Det er greit når man er mentalt forberedt, men når du tror du skal på fylla og ender opp med 24 timers sykkelritt i steden for så blir kontrastene fort store.

Tiden fra vi meldte oss på til det bare var en uke igjen gikk utrolig fort. Det var hele tiden lenge til før det plutselig var like før. Vi måtte ha taktikkmøte. Kan ikke stille til start uten taktikk! Pål og Kjella møtte på Comatoret mens Arve skulle delta via telefonkonferanse, men telefonen streika (eller gikk i Coma) så Arve fikk en kjapp oppramsing av hva vi hadde bestemt på hans vegne. Det vi hadde bestemt var at vi skulle på seierspallen. Det var tross alt bare 6 påmeldte lag og vi trodde det kom til å bli jevnt om pallplasseringene, men den gode lagmoralen vår skulle avgjøre. At andre lag kunne ha like god eller bedre moral og fysiske forutsetninger som oss var ikke i våre tanker...

Neste punkt på listen over ting vi måtte bli enige om var hvor lenge vi skulle sykle hver før vi byttet. Ut i fra referater fra et tilsvarende ritt i Danmark var vi sikre på at for korte bytter ville resultere i at vi ble slitne mot slutten. Spørsmålet var da hvor lenge vi kunne sykle hver etappe før det ble FOR lenge. Alle hadde synspunkter, men ingen hadde erfaring. Vi endte opp med å prøve 1,5 time på hver etappe i 3 omganger og så skulle vi fordele de siste 6 timene litt ettersom folk følte seg.

Videre ble vi enige om hvem som ikke skulle starte. Arve og jeg har samme dårlige erfaringer med at det blir fryktelig svart på netthinnen da startskudd blir fyrt av. Jeg kunne for min egen del lett se for meg en førsterunde ned mot banerekorden for så å måtte bryte midt i andre runden og det ville vært noe pinlig på vegne av de andre gutta. Pål og Kjell Petter har et betydelig mer avslappet forhold til skuddaktivitet når de er iført sykkeldrakt så Kjell Petter skulle starte showet, fulgt av Arve, meg og Pål til slutt.

Til slutt skrev vi ned en del ting vi måtte ta med oss. Lista var lang, men det skulle vise seg at Kjell Petter tydeligvis hadde mistet lista og benyttet deler av lista til Desert Storm som erstatning. Det var vi alle glade for etter hvert som døgnet i Moss skred hen.

Dagen før rittet ankom bergensavdelingen, representert ved Arve, Comatoret noe forsinket, men i godt humør. Vi spiste og pratet om rittet til lenge etter at vi skulle lagt oss for å samle overskudd til konkurransen. Dagen etter fylte vi vogna med alt utstyret og ble møtt av Kjell Petter og en fullstappet bil av den store typen. Avtalen var at vi skulle møtes klokken 09:00 og ikke sjokkerende ringte telefonen 08:59 med en heseblesende Pål i andre enden. ”Jeg er på vei!” Når det gjelder Hans Petter og Pål er uttrykk som ”notorisk for sein” ikke graverende nok. De tilhører en ikke navngitt men mye mer alvorlig angrepet gruppe mennesker som ikke klarer å komme tidsnok. Da Pål dukket opp hadde han med seg både den splitter nye sykkelen sin og en backup sykkel. Veldig betryggende synes jeg siden nye sykler har en tendens til å falle fra hverandre på de første turene. Nå ble denne tryggheten noe svekket da vi skulle sette backup sykkelen på taket og ble oppmerksomme på at den var punktert. Klasse! Her stiller vi til start i et 24 timers ritt med en sykkel der ikke en gang primærfunksjoner som luft i hjula er i orden.

Vel fremme i Moss ble vi møtt med håndtrykk av hyggelige arrangører og en holdning om at har var det bare å ta seg til rette. ”Sett opp telt og kos dere gutter”, var den klare meldingen fra arrangøren. På briefingen før start fikk alle lagene den sjokkerende beskjeden at det ikke var lov å jukse! Vi fikk også beskjed om at dette skulle være et laid back arrangement. Arrangørene stilte opp med XL-1, vann og bananer samt en kiosk der annet småsnacks kunne kjøpes.

Etter en kort oversikt i depotområdet ble det etterhvert klart at jeg var veldig nære Bambi på isen i dette selskapet. Det er sjelden jeg er vitne til en slik samling veldig dyre sykler med dempere både her og der. Og det er enda sjeldnere jeg ser en slik samling med kompetente ryttere på samme sted. Her ble det kjørt på bakhjulet over stokk og stein mens jeg hadde mitt fulle hyre med å ikke ramle da jeg skulle passere de samme hindrene med sykkelen på skulderen. Jeg begynte såvidt å tvile på at pallplasseringen var en realistisk målsetning, men unngikk å nevne det til gutta for ikke å spre dårlige vibber i laget

Vi dro ut på en prøverunde og løypa fremstod i meget tørr og fin forfatning og av alle ting; tilsynelatende flat. Etter 4,2 km på sykkelen var Pål allerede short på en bremsekloss og arrangøren stilte umiddelbart opp med en ny. I det hele tatt så var det melodien hele veien fra arrangørens side. Nei, eksisterte ikke i vokabulæret.

Det begynte og nærme seg start for Kjella og min puls steg antagelig til høyder langt opp i syresonen selv om det var 4,5 time til jeg selv skulle sykle. Starten gikk og støvet la seg i depoet. De fremste lagene satte opp et vanvittig tempo og Kjella la seg gledelig til ro bak i feltet. Jeg følte meg trygg på at flere av disse lagene måtte gå på en kjempesmell utover i rittet. I løpet av Kjellas etappe holdt folket fortsatt fartsfest og ingen viste antydninger til å blir slitne bortsett fra Kjella da selvfølgelig.

Arve fulgte opp Kjellas fine sykling de neste 7 rundene før det var min tur. Siden Arve har vært  (og er) en av mine tøffeste konkurrenter i Birken var det meget tilfredsstillende å juble han frem ved runding uten å være redd for hvilket rykk han måtte finne på å sette inn i rosinbakken. Sånn sett er jo dette et genialt arrangement som helt klart styrker lagånden blant gutta i cluben.

Planen var jo at jeg skulle ta det rolig med en gang, men selv mangelen på startskudd hjalp sørgelig lite. Full pupp fra start, tunga ned på styret og beina umiddelbart smekkfulle av syre på første runden. Det gikk 3-4 runder før jeg klarte å overtale meg selv til å roe ned, men da var jeg allerede utkjørt og måtte slite for å komme meg igjennom de siste rundene. Så mye for god planlegging og store ord. Lett irritert på meg selv gav jeg stafettpinnen videre til Pål som kjørte fornuftig og holdt oss på femte plassen vi hadde fra start.

Etterhvert som timene sklei unna ble femteplassen vår bare sikrere og sikrere. Det var et par runder opp til lagene over og et par runder ned til de under. At vi likevel fortsatte å sykle som best vi kunne beviste i hvert fall at lagmoralen var så god som vi trodde, det var bare evnene det skortet på og det kan ingen laste oss for.

Kveldsrunden fra 18:00 til 24:00 ble startet av Kjella som fortsatte med jevne fine runder og han sa til alt overmål at beina føltes bra. Jeg var ikke sikker på hvordan mine bein ville like en ny runde med 1,5 times plaging, men det var i hvert fall godt å høre at det var håp. Arve avløste Kjella og også han kjørte jevne runder som bar bud om at vi nå hadde funnet vårt eget tempo.

Da jeg vekslet med Arve lå Sykkelmagasinets Morten Iversen 50 meter foran oss i løypa. Til alt overmål tryna han noen meter inn i skauen så jeg fikk heng på hjulet hans. Igjen la jeg igjen all fornuften 3 meter etter start og pesa som en hval for å holde hjulet. Han byttet med en lagkamerat i depoet på neste runde og da fikk jeg øye på bakhulet til nestoren i Osius, Ole Blokhus, og av alle idiotiske ting bestemte jeg meg for å følge dette hjulet i den neste runden. Vi kom sammen inn til runding og stemningen i depoet var lettere ekstatisk. Gutta hadde tydelig vis lullet seg inn i samme kortsiktige tankegang som meg. Jeg fortsatte å henge på mannen, hvis navn jeg bare kjenner fra på toppen av resultatlistene i Scott Cup, en runde til og ble sørgelig klar over at det kom til å bli tungt i fortsettelsen. Ikke bare nøyde han seg med å holde høyt tempo hele veien, han hoppet som en kenguru på enhver liten tue rundt i løypa, kjørte litt på bakhjulet, tittet seg bak og smilte. Jeg følte meg som en latterliggjort løve som måtte gi opp jakten på en spretten gaselle. De to siste rundene på dette skiftet dreide seg bare om å unngå at krampene skulle sette seg helt fast så det ville blitt defilering til fots til mål. Det gikk greit men det er sjelden jeg er så glad for å se Pål i sykkeltøy som akkurat denne kvelden.

Pål kjørte igjen meget bra og Kjella gjorde seg etterhvert klar til å ta over. En runde før bytte skulle skje hørte vi et brøl oppe i skauen; ”Kjell Petter! Du må ta over.” Kjella stod heldigvis i nærheten så det ble ikke noe stort tidstap, men det skapte noe undring. Hva har skjedd? Hadde han punga? Var det noe alvorlig? Pål tittet opp på meg og kom med den legendariske meldingen: ”Jeg har sprukket.” Det var forholdsvis vanskelig å holde seg alvorlig, men det måtte jeg. Gutten hadde det seriøst vondt og trengte alt annet enn latter i trynet, men som sagt situasjonen var heller komisk. Pål fikk i seg noe mat og jeg begynte for alvor å tvile på hvor morsomt dette kunne bli hvis vi bare var tre stykker som skulle dele på de neste 12 timene. Kunne liksom ikke tenke meg at Pål kunne komme til hektene med bare 4,5 timers hvile.

Nå var det natten og jeg la meg for å få en time på øyet. Da timen var over kom Kjella inn i rommet etter sitt nattskift og jeg spurte hvordan det gikk. ”Det begynner å bli tungt” var det temmelig selvfølgelige svaret han vartet opp med. Da jeg spurte om de andre lagene hadde begynt å kjøre saktere kom det resignert fra Kjella; ”Nei! De kjører som svin hele gjengen.” Meldingene fra gutta begynte faktisk å more meg mer enn selve syklingen.

Neste skift for meg var fra 03:00 til 4:30 og var definitivt den fineste etappen. Jeg koste meg i passe tempo fra start med hodelykt og inn i soloppgangen. Det var faktisk tidvis romantisk.

Det ble etter hvert Pål sin tur og jeg var rimelig spent på hvor lenge han kunne holde koken etter den smellen han gikk på kvelden før og jeg ble gledelig overrasket. Coma Tours ”Grand old man” var tilbake for fullt og serverte jevnt gode rundetider hele veien. Hvordan dette var mulig etter å ha sett mannen bare noen timer tidligere som en tom 5-mils løper er fortsatt et godt stykke utenfor min fatteevne, men det var som sagt veldig tilfredsstillende å ha hele laget inntakt også mot slutten av løpet.

Jeg tok jeg meg en ny runde på øyet og ble vekket av Arve denne gangen. Jeg spurte også han om de andre lagene kjørte saktere og fikk nok en gullmelding i retur; ”Nei. Det virker ikke som om det er noe som helst som biter på dem.” Med all respekt for konkurrentene må jeg si at assosiasjonene til en vill pitbull som stadig vekk får en stekepanne klaska i knollen uten å slippe taket var veldig tilstede.

Etter nattskiftet gikk vi over til 4 runders skift, eller ca. 1 time. Alle gutta fortsatte å kjøre jevnt bra og da skiftet var over skulle vi ned til 2 runders skift. Vi fant ut at vil lå an til å klare 100 runder og bestemte oss for å gjøre det til målsetningen da 3de plassen var over 20 minutter unna. Kjella startet ballet med 2 kanonrunder og Arve fortsatte med personlig rekord, før jeg og Pål også kjørte opp i mot vårt beste. Mens Pål var inne i sin siste runde som var lagets 99ende spurte jeg Kjella pent om han kunne ta den siste runden så vi fikk 100 totalt. Kjella trodde på dette tidspunktet at han var ferdig, men som innehaver av prisen ”Årets viljestyrke 2000” tok ha ansvaret og gjorde seg klar til en siste runde. Pål kjørte så bra at det var 14 minutter igjen før klokka ble 12:00. Det ga Kjella to valg. Enten ta det med ro så han passerte etter 12:00 så vi fikk 100 runder eller gi jernet og klare å passere før 12:00 så vi kunne kjøre ut på en til. Kjella ga jernet og rakk passeringen med noen små sekunder før han la ut på en siste seiersrunde i bedagelig tempo. En imponerende innstilling med tanke på at det ikke betydde noe som helst for resultatet.

Rittet var over og premieutdelingen ble gjort unna med egen spesialpris til Comaratene for standen til Kjella og den generelt Harry opptreden vi visstnok utviste under løpets gang. Å pakke ned etter rittet ga klare paralleller til siste dagen på Roskildefestivalen. Her hadde det skjedd mye i løpet av et døgn og det var noe vemodig når det plutselig var slutt.

Vi hilste ”på gjensyn” til noen folka fra de andre lagene og arrangøren. Det er sjelden man får anledning til å treffe så mange hyggelige mennesker på et sykkelritt og ikke minst en så positiv arrangør. Arrangøren hadde riktignok griseflaks med været, men det var fullt fortjent. De bør forøvrig sende en stor blomst til Osius som stilte til start med hele 3 av totalt 7 lag og Osius skal definitivt ha en god del av æren for at denne happeningen ble så bra som den gjorde.

Når det gjelder neste år. Dette må vi gjøre igjen!