Reisebrev fra Bergensavdelingen i Coma Tours Inc. til Moss 24 timer  

En gang i mai ble Bergensavdelingen v/undertegnede kontaktet av deler av ledelsen med beskjed om at avdelingen måtte innfinne seg til representasjonsoppgaver i Moss i juni en gang.  Arrangementet denne gangen var Moss 24:00 MTB ritt. Vel, man er ikke tatt opp i Coma for ingenting , og når man i tillegg anser seg som en cyk list så var det jo bare en ting å gjøre, nemlig å adlyde deler av ledelsens ordre.

Etter hvert som informasjonen om dette rittet lekket ut til utkant Norge så ville jo enhver med normal intelligens fått noe kalde føtter. Selv Bergensavdelingen vil påstå at den hører til nevnte kategori, og når ryktene om at det var smått med skikkelig underlag i løypa nådde fram så meldte jo etter hvert angsten seg. Denne angsten resulterte i 3 treningsturer i terrenget hvorpå kroppen sa stopp og kneet bestemte seg for at denne type belastninger var for yngre utgaver av bergensavdelingen.

Nå er det jo slik at har man sagt ja så er det ingen vei tilbake. Grunnet nevnte mekaniske problemer med kroppen ble det minimalt med trening ukene før rittet, men det lille man fikk unnagjort gav en viss form for optimisme i form av gode bein og akseptable rittresultater.

Bergensavdelingen hadde avreise fra distriktsflyplassen Flesland fredag kveld. Målet for første etappe var Comatoret hvor deler av ledelsen på forhånd hadde forpliktet seg til å servere karboholdig føde som seg hør og bør for wannabe idrettsmenn. Premissene ble vel satt på Flesland da den blide dama i innsjekken med colgatesmilet sitt konstaterte at, ”ja, ja du skal hjem for sommeren”, da hun så oppakningen.  Deretter ble det en liten kunstpause før hun megetsigende utbrøt ”oj” da hun så at returen kun var et par dager fram i tid. Hadde ikke bergensavdelingen vært lykkelig gift så hadde jo dette vært et glimrende utgangspunkt for et lengre sjekke-rituale, men når man er på vei til Coma så har man heller ikke tid til den slags.

Ved ankomst Norges hovedflyplass, som paradoksalt nok ligger i langt mer grisgrendte strøk en Bergen, kom vel egentlig det eneste tilbakeslaget på turen. Av alle ting var det BRANN på toglinja. Noe forvirret over det faktum at BRANN ikke skulle spille mot Viking før på søndagen ble Bergensavdelingen geleidet til en busskø som var lengre enn rullebanen på nevnte hovedflyplass. Etter en kort konferanse med deler av ledelsen ble situasjonen reddet ved at karboinntaket ble utsatt en liten time i påvente av busstransporten.  Vel framme i deler av ledelsens residens ble grunnlaget for helgens utskeielse lagt ved en solid porsjon pasta. Av ukjente årsaker gjorde deretter deler av ledelsen et seriøst forsøk på å få bergensavdelingen på fylla. Bergensavdelingen velger å tro at deler av ledelsen ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om hvilken effekt selv den minste halvliter med øl har på formen for undertegnede så her får tvilen komme tiltalte til gode. Etter en lengre utredning om dette problemet endte man på et kompromiss som innebar at bergensavdelingen fikk dispensasjon til å drikke cola mens ledelsen, eller i hvert fall deler av den, inntok sin foreskrevne dose B-vitaminer.

Etter en god natts søvn var det tid for avreise. Comaratene får ta mitt ord på at mengden med stash som skulle transporteres til Moss var imponerende. Om bergensavdelingen var noe overgitt over alt deler av ledelsen hadde raska sammen så ble jo sjokket desto større da Kjella stilte med sin for anledningen rekvirerte varebil. Denne mannen innehar talenter på planleggingsfronten som overgår alt som finnes vest for vannskillet. Hvem andre enn Kjella kan stille med TV-stol  og ett stykke kjøkkenbenk med integrert vask og propanbrenner? Dette førte jo til at humøret steg betraktelig og man for en stakket stund glemte det som sto for døren.

Bilturen fra Oslo til Moss gikk vel forholdsvis bra, tatt i betraktning at det var Comarater på tur. En viss forvirring om den interne rekkefølgen på Comakaravanen løste seg raskt etter noen raske beskjeder via deler av ledelsens mobiltelefon. Av en eller annen merkelig grunn så fant man fram til arenaen uten det minste problem. Coma-campen ble etablert på rekordtid i umiddelbar nærhet av start-målområdet. Det er vel ikke fritt for at det var enkelte konkurrenter som gjorde store øyne etter hvert som Kjella dro ut alt fra lenestoler til sitt mobile kjøkken.

Selve arrangementet ble sparket i gang ved et plenumsmøte en time før start. Her ble de obligatoriske frasene avsagt før man ble sluppet løs for prøvesykling i løypa. Vår utsendte medarbeider Pål hadde jo vært på snikinspeksjon en uke før selve rittet. Etter det bergensavdelingen ble fortalt  sa hans rapporter ”en enkel og grei flat løype uten større tekniske vanskeligheter og enkelte gruspartier.” For bergensavdelingen viste dette seg å være en sannhet med modifikasjoner for så vidt jeg kunne se så var første halvdel av løypa en sammenhengende stigning og gruspartiene lå faktisk ikke i, men utenfor løypa Pål!! Nok om det, vi kom oss gjennom oppvarminga uten andre uhell enn at Pål mistet den ene bremseklossen sin. Med nervene i høyspenn var jo dette egentlig ille nok, for hva kunne skje når det virkelig skulle kjøres.

Etter oppvarminga var det rett til start for vår mann Kjella. På forhånd hadde laget en uttalt taktikk om ikke å brenne kruttet på aller første runden. Etter starten så det ut som om vi var det eneste laget som hadde tenkt denne tanken for makan til rotterace ut fra start må bergensavdelingen til Birken for å oppleve.

Bergensavdelingen var satt opp på etappe nr. 2 som i og for seg var etter eget ønske. Kjella kjørte stabilt bra og kunne overlate løypen til en Cannondale med Bergensavdelingen som fører. Som sagt så var det en uttalt taktikk å prøve å holde pulsen noe under normal konkurransepuls grunnet at det faktisk skulle kjøres 4-5 etapper. Denne målsetningen viste seg umulig å holde og ble egentlig forkasta etter en førsterunde med puls mellom 165 og 175 gjennom hele løypa. Etappen tok etter hvert slutt, og godt var det for kroppen avdekket etter hvert noe misnøye med å kjøre fort på så dårlig underlag. Et tips til meg selv er å trene mer styrke på ryggen, for den tåler rett og slett ikke ristingen den blir utsatt for i skauen. Videre åpenbarte det seg det som senere skulle vise seg å være et solid kjøttsår på en plass der menn helst ikke ønsker å være det minste sår. Sorry gutter, det må bare innrømmes for etter rittet har bergensavdelingen gått med raske korte skritt for å døyve smerten i  de bakre regioner. Eneste nytten jeg kan dra av dette er vel at jeg nå med sikkerhet vet hvorfor homser har feminin gange.

Pausen før neste etappe ble benyttet til å spise Påls hjemmelagde pastakreasjon. Det er synd å si det, men Påls kokkekunster ytes ikke rettferdighet når maten trykkes ned etter en hard sykkeløkt. Videre ble pausen benyttet til innkjøp av remedier for min voksende smerte i rasset. Vaselin viste seg i grunnen å være et lykkelig valg, og sammen med hyggelig selskap og imponerende sykling fra de andre comarater kom så smått motivasjonen tilbake foran etappe 2.

2. etappe startet som ventet med en vond førsterunde der mye mental energi gikk med til å fortrenge smerten fra støle muskler og ømme områder mellom kropp og sete. Nå er det jo slik at varme muskler funker bedre enn kalde så etter hvert så gikk etappe 2 også mot slutten, fremdeles med en rygg som ikke hadde lyst til å sykle lengre. Det vel må karakteriseres som forholdsvis strevsomt å sykle de siste rundene uten videre muligheter for å sitte grunnet nevnte årsaker.  Det ble vel egentlig ikke særlig bedre av at Kjella gjorde en liten regnefeil da bergensavdelingen passerte for det han trodde var siste gang på etappe 2. "Bra Arve, opp med farten, 3 runder igjen……." hva faen tenkte jeg og gråt i cirka 5 minutter der jeg sleit meg opp stigningene. Ved neste målpassering  inngikk vi et kompromiss om at det vi møttes på midten. Å få en ekstra runde når man egentlig allerede er dypt i kjeller’n og mentalt forberedt på hvile gjør ting med hodet som andre enn bergensavdelingen må forklare. Når det er sagt så endte jeg også på denne etappen med et antall runder og en etappetid som var innenfor de avtalte rammer.

Før etappe 3 så ble det nok en porsjon Pål-pasta mens jeg satt og beundret deler av ledelsens innsats på sin etappe. Faen som den gutten sykler…hvor henter han ressursene fra….Deler av ledelsen prøvde seg med den forklaring at differansen mellom våre etappetider skyldes den nye demperen i setepinnen hans…..dream on sier jeg….kanskje noe, men alle de minuttene….ikke faen. Vel klokken var på dette tidspunktet blitt ganske svimmel etter å ha gått rundt mange ganger så bergensavdelingen fikk innvilget en times søvn. Søvn ble vel til hvile for det er ikke lett å sove med bein som verker og puls som ikke vil nærme seg hvileområdet igjen…snart var det tid for nattetappen….

For enkelte kan det kanskje høres bortimot romantisk ut å skulle sykle i skauen om natta med lyset på sykkelen som eneste følgesvenn. For bergensavdelingen er dette ikke tilfellet. Tror nattetappen må ha vært noe av det mest ensomme jeg noen gang har gjort. Kjørte 6 runder, dvs 1 time og 30 minutter uten å se livstegn fra andre enn rundetellern i målområdet. Jeg kan si en ting og det er at når man sykler aleine midt i svarteste natta så er det mange rare ting som foregår oppe i hodet på en stakkars jævel, og i slike øyeblikk er det jaggu ikke lett å finne svar til seg selv på hvorfor man egentlig gidder…I løpet av nattetappen tror jeg at jeg bestemte meg for å legge opp 4 ganger….det er ikke kødd engang…det var vel egentlig bare den bergenske stoltheten samt Comalagånden som gjorde at etappen i det hele tatt ble fullført.

Neste pause vet jeg faktisk ikke hva jeg bedrev for det eneste jeg kan erindre før 4. etappe var at jeg var helvetes sliten og rett og slett kvalm. Takk og pris for at kollektivet fant det formålstjenelig å gå ned på etappene til først 1 time og så 1/2 time. Det var vel kanskje dette som holdt motet opp for på et vis så kom man gjennom denne etappen også. På dette tidspunktet var Coma-campen blitt en felles camp for alle deltakerne. Tror Arrangøren må ha følt seg litt oversett der alle de andre lagene etter hvert kom til Coma for å få de siste resultater og rundetider. Tipper det er en del av de andre lagene som takker Coma for den motivasjon og sekundering vi gav alle underveis.

Etter 4 runders-etappen må jeg innrømme at jeg tok jeg meg selv i å være i ferd med å skifte ham. Jeg gikk plutselig rundt og koste meg og så faktisk litt glede i å være med på dette arrangementet igjen. Det er underlig hvordan kroppen og hodet er skapt. Det var ikke mer enn teften av det å være ferdig med rittet som skulle til før det åpenbarte seg uante ressurser i en sliten kropp. Det sier litt at bergensavdelingen hadde sin beste runde som den aller siste i rittet. Jeg har etter dette kommet til følgende konklusjon og erkjennelse…hadde jeg vært tøff nok mentalt så hadde jeg sannsynligvis kjørt bedre rundetider stort sett hele veien for med de kreftene som åpenbarte seg på de to siste rundene så var det faktisk ikke helt tomt…

Sånn i ettertid når status skal gjøres opp så blir det ganske mange inntrykk som sitter igjen etter en slik helg. Miljøet som er skapt i Coma Tours Inc. er ganske unikt spør du meg, for det er nesten rørende å tenke på det samhold og den støtte som ble fordelt innad i laget. Med tanke på hvor forskjellige Comalaget i bunn og grunn var med Brede som sykkelfrik og primus motor til Kjella som humørspreder og avsender av de klareste meldinger til  Påls mer reflekterte opptreden. At Coma stakk av med en felles pris synes jeg bare er rett og rimelig da dette rittet helt klart hadde mistet både en og to dimensjoner uten Coma Tours Inc til start. Det får heller stå sin prøve at bergensavdelingen ikke kjøper at delbegrunnelsen for premien vår var ”mest Harry oppførsel”. Den prisen skulle vi i så fall delt med familien Erlandson som med sin wunderbaum i setet helt klart var et fargerikt innslag i årets ritt

Det store spørsmålet som egentlig burde vært besvart sånn på tampen er jo om dette er noe som frister til gjentakelse. Jeg må innrømme at rumpen fremdeles er såpass vond tre dager etter tittet at svaret blir at jeg rett og slett ikke vet….jeg kommer neppe til å sykle dette rittet uten en eller annen form for demper i setet eller på baktriangelet for det gjorde rett og slett for vondt rundt om kring. Dersom du spør om jeg er glad for at jeg ble med så blir svaret et rungende ja. Jeg håper inderlig at Coma stiller lag neste år også. Jeg lover herved at jeg skal gjøre mitt ytterste for å være tilstede….enten som syklist, eller som manager eller massør. For oss eller de som da skal sykle er det bare en ting og gjøre…ut i terrenget med sykkelen ….og ta med en bønn om pent vær på rittdagen i aftenbønnen deres..