Gjerdrum's XC and downhill experience lørdag 29. sept 2001

Det er spesielt to kommentarer jeg husker fra mitt møte med "Gjerdrum's XC and downhill experience team" i helgen.

Fra Jo, vår fryktløse guide, kommer det "nedover her er det fint" og så tramper han av gårde på en smal sti mellom tykk lyng. Og så kommer det plutselig i et noe høyere tonefall "her har jeg aldri kjørt før", og så forsvinner han ned et lite fall. Hvorpå den snartenkte Thomas legger om ruta og sier "jeg tror jeg heller kjører hææææææææææær........" Jeg lo selvsagt stygt og nominerte Thomas til årets kommentar.

Vi startet turen hjemme hos Jo. Jeg følte litt ekstra respekt for disse vinnergutta fra Outdoor Challenge, spesielt når jeg koblet dette til min ytelse en dag i slutten av august... Hvordan skulle dette gå?

Vi hadde kledd oss godt. I tillegg hadde jeg sekken full av varme klær, men dette var jo selvsagt helt unødvendig. Både tempo og vanskelighetsgraden satte pustepumpa skikkelig i gang, men selvom jeg hev etter pusten så gjorde det ingen ting. Det var alltid et nytt hinder som skulle forseres. Jeg glemte helt at jeg var sliten. Hver en stein, rot, bekk og gjørmehull ble en utfordring. Og det var utfordringer for alle. Jo moret seg med dropp som var høyere enn meg og som inkluderte betydelige forhjulsfeller, i tillegg til trær osv. I et av droppene hadde han visstnok forsøkt seg 15 ganger før han fikk det til...

Mer dramatisk skulle det bli. Ganske tidlig fikk Thomas problemer med pedalene. Da vi stoppet for pause på Busterudvangen, konstaterte han at begge SPD pedalene var ødelagt på den ene siden. Dette ga store problemer med å få fast skoene i pedalene. Et virkelig frustrerende faktum når en er på singleltracktur med "Gjerdrum's XC and downhill experience team". "Noe av det kjipeste" utbrøt han da han sto der med nesa ned og skoa svevende rundt pedalene.

Litt senere når Jo står og trår "gjennom" en myr hører vi et "knekk" og et urovekkende høyt hyl. Alt tydet på mekanisk svikt. Og ganske korrekt, bakskifteren knakk rett ved feste punktet inn mot navet. Krise! Midt i skauen med ødelagt gir! Vi kutter og forkorter kjedet. Det burde jo være mulig å trå uten girskifter? Samarbeidsånden er stor. Jeg kunne føle teamånden henge igjen etter Outdoor Challenge. Stikkordet er samspill. Med seks hender og årets mekaniker som ankermann, løser det seg. Vi undret oss imidlertid litt over hvordan noen kan fullbyrde dette alene. Det er virkelig ikke enkelt å koble kjedet sammen med en kjedekutter... dette faktum ligger kanskje i navnet?

Jo kom seg videre på et usannsynlig lett gir. Deler av tiden måte han løpe. Han løp sågar så fort at jeg undret meg over hvorfor han i det hele tatt hadde med sykkel. Det gikk jo fortere uten...

Småskadene skulle imidlertid ikke ende med dette. Jeg pådro meg et blått og gult øre. Like før mål og ankomst hjemme hos Jo faller jeg overende og skrubber øret nedover og langsetter ei bjørk. Når jeg ser på bjørka er alle små grener knekt. Uff da, er det virkelig øret mitt som har forårsaket dette, tenker jeg. Da jeg ser blod på fingene blir jeg bekymret. Etter en kort inspeksjon trøstet gutta meg og forklarer at jeg helt sikkert ikke blir vansiret resten av livet...

Om fargene var fine i marka? Vet ikke eller... jo det var de, men jeg fikk bare ved en sjelden anledning tid til å se meg om. For det meste pekte nesa nedover. Det var alltid et hinder som trengte argusblikk.

Alt i alt: Topp underholdning!

Jeg vil herved takke Trond for et bra indikativ, Brede for informasjonssystematisering, Thomas for koordinering, og sist, men ikke minst, Jo for glimrende guiding og stifinner kunnskap.