Konklusjon etter testkjøring og rittdeltagelser

Den umiddelbare og meget positive overraskelsen var uten tvil Skareb demperen. Mine referanser er en RST demper, Cannondales headshock og SID race '98. Dette var kort sagt en annen verden. Da jeg satte en G-Shok på Trek'en min første gang ble jeg oppmerksom på hvor mye det egentlig ristet i hendene, men fordi det ristet enda mer i setet hadde jeg ikke lagt merke til det før jeg satte på G-Shok. Med Skareb ristet det ikke i hendene heller! Gaffelen er veldig smidig og virker anonym. Akkurat som en god fotballdommer, han er der, men merkes ikke. Lockout funksjonen fungerer også veldig bra. Den låser ikke totalt så det er ikke full krise om man skulle glemme å skru den av når man kommer inn i terrenget.

Den umiddelbare skuffelsen var SLR sete fra Selle Italia. For en planke! Jeg satt vondt og ukomfortabelt fra første tråkk. Setet er også buet med det høyeste punktet på midten så jeg skled bakover på det. Jeg prøvde å tippe det fremover, men fikk alltid følelsen av at jeg satt på en vippehuske og måtte bruke masse energi på og ikke skli bak eller forover. Etter en 4 timers tur hvorav de 2 siste dreide seg om ikke å tenke på hvor vondt jeg hadde det i ræva var det nok. Det gode gamle Bontrager setet fra Trek'en ble flyttet over og alt var bare fryd og gammen. Bontrager setet er mye mykere og har også en liten vipp opp i bakkant som fungerer som et slags "rygglen" som holder meg på plass i bratte stigninger.

Det største problemet var sittestillingen. Jeg hadde sjekket geometrien før ramma ble kjøpt inn, men jeg hadde glemt en liten detalj. SID gaffelen min hadde 63 mm vandring, Skareb har 80 mm som hever styre litt og i praksis forskyver setet bakover. I tillegg var styre og stem høyere enn på Trek'en så jeg hadde en litt vel tilbakelent sittestilling. Med setet flyttet maks fremover så nærmet jeg meg det optimale, men det tok et par turer å venne seg til det. Jeg innrømmer gjerne at jeg svettet litt et par kvelder da jeg tvilte på om jeg ville finne en god sittestilling på sykkelen som jeg hadde brukt så mye tid og penger på å få bygget.

Andre småting som er verdt å nevne. Kaliperene til Formula bremsene har hull så gjørme ikke pakker seg like lett i dem som om de var tette. Dette er også veldig praktisk når jeg vasker sykkelen for vannet flyter gjennom kaliperen og tar med seg møkka på veien isteden for å spyle møkka ut av en "bøtte". 

Det er også et hull i bolten på toppen av styrelageret fra Extralite som gir mulighet for vann til å flyte gjennom styrerøret. Ikke så veldig mye men nok til at det ikke blir avleiringer av dritt inne i gaffelrøret. 

Jeg valgte SRAMs XO girskiftere som har et kortere grep enn "halfpipe" som SRAMs 9.0 skifterne har. XO skifterne fungerer bra, men jeg synes at halfpipe gir større frihet til hvordan jeg holder i styret når jeg girer. Det er ikke umulig at jeg flytter over 9.0 skiftere til sykkelen. 

Siden sist  jeg kjøpte et sett Gore RideOn wirer har de blitt endret så ytterstrømpen er av glassfiber for å spare vekt. Jeg har fått hint om at disse strømpene ikke er like motstandsdyktige mot press i lengderetningen som kan medføre upresis giring. Jeg har ikke merket dette enda, men de virker unektelig litt blaute i fisken. Kanskje Nokon er en bedre løsning?

Den første testen med sykkelen var et rekordforsøk på Comasprinten. Comasprinten er en 3.3 km lang klatring på grus. Jeg kjørte med lockouten på og satte i gang. Det ble ny pers fra 9:58 til 9:30! Sykkelen virket utrolig lett i forhold til Trek'en. Den litt mer oppreiste sittestillingen var helt klart mer effektiv i klatringen. Jeg har lest i blader at en sykkel klatrer godt, men jeg har ikke skjønt hvorfor. Jeg skjønner det ikke nå heller, men etter denne dagen og senere tester kan jeg konkludere med at denne sykkelen er lettere å sykle med i oppoverbakker enn noen sykler jeg har hatt før.

Hva så med terrenget? Da de første meterne i terrenget var unnagjort var smilet på plass og det har blitt der siden! Sykkelen er veldig lett og smidig å manøvrere i teknisk terreng. 

Opplegget med bare to drev foran er en meget god løsning. For det første blir det mye mindre giring på drevene foran, i terrenget er det stort sett den lille klinga som brukes. For det andre er det en sann nytelse og slippe angsten for at kjedet skal kile seg når den aller minste klinga skulle brukes. 

Bremsene brukte noen dager på "å sette seg" før de var optimale, men det skulle vise seg å være en god investering. (Se "Det første terrengrittet") 

De mange greppunktene på Chris King baknavet er meget bra i skogen. Når jeg korrigere med pedalene for ikke å slå de ned i stein og røtter er det en sann fryd at navet umiddelbart tar tak når jeg starter tråkket igjen. Tidligere har jeg ofte opplevd å tråkke litt i løse luften før navet har tatt tak. Dette har større betydning enn jeg hadde trodd på forhånd.

Den oppreiste sittestillingen gir bedre kontroll i skogen og ikke minst i forbindelse med små dropp. Det er også lettere å løfte forhjulet og plassere det på siden av stein og røtter når jeg sitter med vekten litt lenger bak. 

I utforkjøringer er ikke sykkelen perfekt! Særlig i høye hastigheter er den skjelven og ikke på langt nær så stabil som Trek'en. Om dette er fordi den veier mindre, er høyere foran eller noe annet aner jeg ikke, men den krever mer oppmerksomhet i utforkjøringer enn hva jeg har vært vant til tidligere.

Det første terrengrittet med den nye sykkelen var vet. NM i Skien. Løypa var veldig våt etter et vanvittig regnvær natten før rittet. En del av utforkjøringene var teknisk krevende med stein badet i gjørme mens de fleste klatringene var på skogsbunn og grus. 

På den første runden hadde jeg et seriøst tryn med høytflyving over sikkerhetsgjerdet og sykkelen landet nede i lia nedenfor meg. Da jeg tok den opp hang bremsehendelen til forbremsen og slang og jeg tenkte at dett var dett. I håp om å kunne fortsette prøvde jeg å holde den på plass for å se om jeg kunne bremse med den selv om festet så ut til å ha røket. "Klikk" sa det og bremsen var på plass! Bremsehåndtakene til Formula er designet for å kunne gå på trynet med uten at de skal brekke, men bare slåes løs fra festet. 1-0 til målsetningen om at sykkelen skulle tåle tøff behandling. 

Til tross for de vanskelige forholdene i rittet hadde jeg ingen tekniske problemer underveis. Gir og bremser fungerte meget bra under hele rittet og det var det ikke mange ryttere som kunne si etter målgang. Svært mange måtte bryte på grunn av tekniske problemer. At jeg i tillegg vant rittet og ble norgesmester skulle være en ganske klar indikasjon på at utstyret i hvert fall ikke påvirket resultatet negativt.

Om jeg er fornøyd med sykkelen? JA!!!