Aftenposten Aften 27.08.01.

Birkebeinerrittet er verdens største terrengsykkelritt. Til sammen 8,9 mil ble tilbakelagt fra Rena til Lillehammer. En av de som deltok var Aftenposten Aftens Sverre H. Lie

Det er deilig etterpå!

Jeg var ’en av ti tusen som hadde meldt meg på årets Birkebeinerritt fra Rena til Lillehammer.
Var jeg godt nok trent til å klare merkekravet? Jeg var veldig i tvil.

Etter å ha stått opp alt for tidlig og kjørt fra Lillehammer om morgenen, står jeg her igjen. På startstreken. Det er bare noen minutter igjen før startskuddet går. Klokken er snart åtte. Jeg kjenner det kribler i magen. Er lettere nervøs og spent. Vet at det foran meg ligger nesten ni  mil. Det blir garantert hardt, og det kommer tidvis til å gjøre mer vondt enn jeg setter pris på. Forferdelig vondt.

- Er du klar for en saftig biff på Lillehammer i kveld? er det en kompis som roper til meg.
- Selvfølgelig, svarer jeg. Det er kanskje ikke det jeg tenker mest på akkurat nå.

Starten går! Det klikkes i pedaler rundt meg. 1. pulje i min aldersklasse smyger seg oppover de første bakkene. Den første mila opp til Skramstadsetra er kun oppover. Her gjelder det å ta det litt med ro før man blir varm, men det er ikke så lett når mange suser forbi i god fart. Pulsen kommer fort opp i 160-70. Pusten går, melkesyra melder seg og jeg kikker litt på de som raser forbi meg. Det er viktig å kjøre sitt eget løp, tenker jeg enda en gang. Jeg passerer Skramstadsetra, og ser at jeg ligger ca. ett minutt dårligere an nå i forhold til i fjor. Jeg begynner å øyne et håp om at jeg skal klare det, ettersom jeg klarte merket da! Litt borti veien står et orkester og spiller. Her er det folkeliv og stemning. Noen står i veikanten og heier. Jeg merker det hjelper!

Etter hvert går det fort unna i nedover bakkene mot det som populært kalles ”trillestien” Her må mange av sykkelen og ”leie” fordi det er trangt. Noen legger sykkelen på ryggen og løper mellom trærne helt hvite i ansiktet. Kanskje de vant ti plasseringer på det!?

Der løypa flater seg ut gjelder det å prøve å finne noen jeg kan kjøre sammen med, og skifte på å ligge først og dra. Man sparer ca. 30% krefter på å ligge bak en annen. Innimellom treffer jeg på noen som kjører omtrent like fort som meg. Det hender jeg er ukonsentrert og blir hengene litt bak. Jeg jobber hardt for å ta de igjen, men når jeg endelig har klart det, klarer jeg ikke holde tempo deres. Var det noen som hørte jeg bannet? Håper ikke det!

Det gjør vondt når krampen lugger i både legger og lår, men bananer, boller og drikke på matstasjonene hjelper.

Etter å ha kjørt fem mil har jeg gitt opp det å prøve å kjøre sammen med andre. Her kommer også de verste bakkene. Jeg går inn i en mer apatisk fase hvor jeg knapt registrer det rundt meg. Nå er det vel jeg som er hvit i ansiktet? Kanskje noen satt i veikanten og ropte ”heia”? Jeg husker ikke.

Storåsen og Sjusjøen nærmer seg. Jeg begynner å se lyset i tunnelen. Bakkene er lange og harde, men jeg merker folkelivet og alle som heier og roper. Jeg roper til og med tilbake til noen av dem! I grunn er dette ganske gøy, tenker jeg. Nå er det i underkant av to mil til mål. Det er mye nedover og flatt terreng som gjenstår. Noen kilometer fra mål passerer en kamerat meg i god fart i det han sier et lite ”hei”. Jeg er dønn sliten, og tolker dette som maksimalt usympatisk, og blir ganske sint. Jeg trår til og henger på et stykke, men jeg klarer ikke holde følge. Bannet jeg igjen? Sikkert.